Jeg hadde ikke tenkt å begynne bloggen med FrP, og valgte likevel å gjøre akkurat det. Det at jeg ikke ville gjøre det, var det at jeg ville fokusere på kommunikasjon i andre partier og sammenhenger, siden jeg har sett at FrP får reaksjoner på sine kommentarer oftere enn det jeg har sett mange andre partier få. Kanskje jeg ønsker likeverd og integritet? Og så var det i disse dager jeg ville begynne med bloggen, og det virket derfor til slutt som en viktig start.
Det jeg vil fram til i dette innlegget – og i denne bloggen generelt – er at jeg er overbevist om at vi prøver å møte et behov når vi snakker, når vi sier det vi sier og når vi gjør det vi gjør. Handlingen, ordene og kroppsspråket er det vi velger for å prøve å møte det behovet – den strategien vi velger å bruke.
Hvorfor er dette viktig? I Ikkevoldskommunikasjon (IVK) anser vi behov som universelle – behovene våre er de samme hos alle mennesker, hele tiden og i alle land og kulturer, og det er behovene som trigger et ønske om handling. Det vi sier eller gjør er nettopp et forsøk på å møte behov – og vi har varierende suksess i å få til akkurat dét.
De fleste av oss har ikke lært mye om behov
Jeg vil aldri kunne vite hvilket behov Siv Jensen prøvde å møte ved å si “de jævla sosialistene”, med mindre jeg snakker med henne og sjekker. Og selv da er det ikke sikkert vi finner ut av det, fordi på skolene de fleste har gått på tror jeg ikke vi hadde så mye om behov på pensum. Så kanskje hun heller ikke vet det?
Og likevel tror jeg hun prøvde å møte et behov, bevisst eller ubevisst. Og siden jeg mener at Siv Jensen og jeg (og alle) har de samme behovene, kan jeg mye lettere forstå og ha empati for henne når jeg får kontakt med de behovene hun kanskje prøvde å møte ved å si det hun sa.
Ønsket Jensen moro, tilhørighet og å bidra?
Kanskje Siv Jensen hadde behov for moro? Å ha det litt gøy? Hun snakket litt om det etterpå, siden de var på middag og kanskje feiret bursdagen hennes på forhånd.
Og kanskje ville hun møte et behov for tilhørighet? Å kjenne på at hun var del av gruppen som var på middagen, og at hun ville finne ord som gjorde det enda mer tydelig, ved å peke på at de var en annen gruppe enn “sosialistene”?
Og kanskje ville hun også bidra til at de andre kjente på tilhørighet og moro, og fant ikke andre ord der og da som kunne vise akkurat det? Det å bidra er et viktig menneskelig behov, og jeg tror vi alle liker å bidra til andres glede og velvære – å bidra til at andre får møtt sine behov. Som mamma sa opptil flere ganger: “Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad.”
Jeg kan forstå uten å like det
Så jeg havner der. Ved å fokusere på de mulige behovene Siv Jensen prøvde å møte i den situasjonen, ser jeg ikke “kritikken”, “volden” og det “usmakelige” ved ordene hennes, som andre kanskje kalte dem. Jeg ser hennes sterke ønske om moro, tilhørighet og å bidra – eller å møte andre behov.
Betyr det at jeg rettferdiggjør det hun sa? At jeg er enig? At, siden hun prøvde (bevisst eller ubevisst) å møte behovene sine, liker jeg det hun sa?
Nei. Svaret er et kontant nei.
Vi har mange valg – og er vi bevisst på det?
Og det er nettopp derfor jeg har begynt denne bloggen. For å finne alternativer til kritikk, dømming og vold. Og “jævla sosialister” forbinder jeg ikke med hverken empati eller fred.
Siv Jensen hadde mange andre valg. Og med den kapasiteten, energien, kunnskapen og bevisstheten hun hadde der og da, klarte hun tydeligvis ikke
å velge andre ord. Det synes jeg er leit.
Og jeg ser henne likevel som en person som prøvde sitt beste der og da. Da ser jeg henne, som menneske, og har empati og forståelse for det.
Mens jeg håper at hun (og vi alle) finner andre ord neste gang.
Slik jeg ser det, er det er der hverdagsempatien starter. Der og da. Her og nå.
Hverdagsempati 