Author: gertico

Jeg er takknemlig for Håvard Tjoras kronikk om skam i NRK Ytring 22. mars og hans ønske om å finne fram til det nyttige i skammen som lærer og forelder. Den dialogen kan hjelpe oss til å motivere endring gjennom støtte og forståelse i stedet for frykt for konsekvensene. 

For er skammen effektiv for å motivere endring? Eller har vi kanskje blitt så vant til å bruke skam at vi helt glemmer det og gjør mer skade enn godt?

Som Tjora, mener jeg skammen har en viktig funksjon, eller det jeg vil kalle intensjon. Vi bruker den ofte ubevisst for å motivere endring og vi kjenner oss kanskje oppgitt, slitne eller redde når vi bruker den. Behovet vårt er kanskje å skape trygghet, inkludering, tilhørighet, hensyn, respekt eller fellesskap. 

Det ligger alltid en vakker og livsberikende intensjon bak skammen – både for den som bruker den og den som tar den til seg. Vi gjør alle vårt beste i ethvert øyeblikk, ut ifra egen kunnskap og egne ressurser. 

Samtidig er jeg ikke helt enig med Tjoras definisjon av «skam». Jeg leser hans henvisninger til handlinger som slås ned på eller irettesettes, og min umiddelbare respons er at det er skyldfølelse vi kanskje stimulerer med slike reaksjoner, og ikke skam. Slik jeg forstår det, handler skyld om handlinger («jeg gjør noe feil»), mens skam handler om identitet («det er noe feil med meg»).

Skam kan selvsagt bygges opp over tid ved at man blir påminnet mange ganger om at man har gjort «noe feil» (og er «skyldig»). Likevel er det en fundamental forskjell. Ofte er det lettere å jobbe med skyld (handlinger) enn skam (identitet/selvfølelse). Det er kanskje skammen som over tid tynger mest, da barna etter hvert får et inntrykk om at de ikke er gode nok og at de derfor ikke hører til, som Tjora sier. 

Skam er kompleks og kan romme mange underliggende følelser. Skammen er en slags «tankefølelse», noe psykologen Marshall Rosenberg har påpekt. I en tankefølelse får kroppens fornemmelser følge av hjernens moralistiske vurderinger om hva som er rett og galt, bra og dårlig – og ikke minst hvordan andre dømmer oss. I skammen ligger det dømmende tanker om at noen har tatt feil eller gjort noe som ikke er akseptabelt.

Tjora ønsker sikkert endring når noen tafser på en kollega eller mobber andre. 

Det ønsker jeg også. Forskjellen er kanskje at jeg vil vise empati for intensjonen bak handlingen og forstå hvilke behov som barnet prøvde å møte der og da. Det er å forstå, ikke rettferdiggjøre. 

Så vil jeg gjerne snakke om de behovene som ikke ble møtt gjennom den handlingen – kanskje fellesskap, respekt, gjensidighet og tilhørighet? Først når barnet ser at egne behov ikke ivaretas gjennom en slik handling, tror jeg motivasjonen for endring vil være større. 

Når barna ser at de kan berike egne og andres liv gjennom det de gjør og er, og ikke unngår å gjøre eller være i frykt av konsekvensene, tror jeg vi kan få mer bærekraftig endring i norske skoler og hjem. 

Samtidig tror jeg barna vil oppleve mer trygghet, aksept og tilhørighet. 

Gert Skoczowsky-Danielsen
Lektor, forfatter og kursveileder

Jeg leser et sitat på Facebook uten forfatter. Det handler om at vi blir konfliktsky fordi vi lærer barna våre å adlyde og ikke å kunne uttrykke uenighet uten å klage eller dømme. Ved å «adlyde» bygger vi opp frustrasjon og sinne over tid, og vi lærer ikke å uttrykke uenighet gjennom konstruktive og kontaktskapende uttrykk. 

Jeg ser dessverre veldig få politikere som viser uenighet uten å dømme – ja, jeg kommer ikke på en eneste én i skrivende øyeblikk. De forteller meningsmotstandere at de tar feil, ikke skjønner eller ikke vil gjøre noe med «problemet». Samtidig har alle politikerne løsningene de mener er «de aller beste». 

I et valgår er det kanskje enda viktigere å ta opp akkurat dette. Tvilen min er om politikerne vil være mer bevisst før stortingsvalget i september. Jeg prøvde selv å gi et politisk parti muligheten til å finne alternative måter å uttrykke seg på, og jeg har ikke sett noen endring. Kanskje tvert imot. 

Er det for sent for voksne å ta innover seg at de ofte er like dømmende og klagende som deres egne sønner, døtre og barnebarn? Er det ikke noe håp?

VI har fått livsmestring og folkehelse inn i skolen, og det er jeg veldig glad for. Likevel er jeg bekymret for at ikke engang lærerne vil klare å vise elevene fredelige alternativer som kan skape en ny framtid der vi kan være uenige samtidig som vi viser forståelse for den vi er uenig med. 

Da jeg selv kom med et innlegg på en Facebook-gruppe for lærere, var det mye sarkasme, dømming og båssetting i replikkene. Og dette er de lærerne som skal utdanne barna våre? 

Vi voksne viser gjerne barna våre hvordan vi skal unngå konflikt – helt til trykkokeren er så full at vi ikke lenger orker annet enn å skyte fra hoften og dømme de andre nedenom og hjem. 

Er det slik vi vil ha det?

Håpet er nok at de endrer seg med skam og skyldfølelse. Likevel tror jeg de fleste av oss vet at noe av det siste som gjør at vi endrer oss er nettopp skam og skyldfølelse. 

Jeg forstår at endring tar tid – veldig lang tid. 

Det jeg ikke forstår er at så mange voksne, både politikere, lærere og andre, fortsatt bruker dømming for å vise uenighet. Ser vi ikke hvor destruktivt det er å dømme andre? Og ser vi ikke at det setter et ganske negativt eksempel for barna våre?

Mange av oss skammer oss over Trump. Samtidig er ordene vi bruker like dømmende som de han har brukt. Ser vi ikke sammenhengen? Får våre handlinger mer tillit ved at vi disser de andre som «idioter», «uvitende» og «gale»? Er det greit at vi dømmer, så lenge vi dømmer andre som er «mindre verdt» eller bor langt unna?

Intensjonen min med dette innlegget er å skape refleksjon. De fleste av oss har ikke lært å være uenig på kontaktskapende måter, og vi speiler bare det vi selv har sett. 

Utfordringen er at barn og unge hører hva vi sier og ser hva vi gjør.

Så, hva kan vi voksne gjøre i dag for at barna våre lærer empati og kontaktskapende kommunikasjon?

For oss er det kanskje “for sent”?

Det er det ikke for barna og ungdommene våre.

Jeg er rasende. Tårene mine presser på og jeg får lyst til å skrike. «Nå må dere slutte! Ser dere ikke hva dere gjør? Skal vi kjøre barna våre til helvetet, også?»

I dag, 10 . oktober, er det Verdensdagen for psykisk helse og barn og unge verden over møter ofte større og større utfordringer med tanke på gruppepress, kroppspress og lav selvfølelse.

Innleggene til Marius Vinje og Judith Ingela Rickertsen Hole i Aftenposten nylig representerer bare to av stemmene blant titusener av barn og unge som sliter psykisk i Norge i dag. Statistikkene taler for seg selv. I Dagbladet snakker også Marius Oliver Albrechtsen om fordommer mot rusbrukere og om forståelse og omsorg for de som har det vanskelig.

Judith og Marius viser begge til det jeg oppfatter som dårlig samvittighet fordi utfordringene de møter i livet blir sett på som «luksusproblemer» i forhold til hverdagen til sultne barn i fjerne strøk. Hvordan kan norsk ungdom gråte og ha det vondt når vårt rike land bidrar til å dekke alle deres grunnleggende behov? Og hvordan kan noen «ta seg friheten i å kjøpe stoff» når andre sulter?

Jeg tror nesten det er på tide å fjerne Maslow fra livets pensum. Maslows lov som setter menneskelige behov i et hierarki rettferdiggjør også på mange måter de farlige tankene ungdommer som Judith og Marius har og har hatt: Så lenge du har mat og tak over hodet har du ikke «lov» til å ha det vondt og vanskelig. La oss mette barna i Afrika før vi setter oss ned og lytter til Judiths angst om kropp og Marius’ frykt for ikke å være god nok.

Vår aksept for og bevisste eller ubevisste daglige bruk av Maslows behovshierarki baner vei for sammenlikninger, og sammenlikninger kan nesten garantere at du vil oppleve skam, skyld og depresjon. Bare forestill deg: Bør du ikke jobbe enda litt hardere, bli enda litt tøffere og gjøre noe enda mer fornuftig? Mozart begynte jo å komponere da han var bare fem år gammel– og han hadde ikke Mac, en gang!

I motsetning til Maslow mener jeg at alle behov er like viktige for alle mennesker – de bare gjør seg gjeldende i varierende grad til forskjellige tider. Dette bekreftes blant annet av den avdøde amerikanske psykologen Marshall Rosenberg som grunnla ikkevoldskommunikasjon (IVK) – en behovsbasert livsfilosofi som anerkjenner at følelsene våre er klare signaler på om vi har det bra eller ikke. Følelsene er en veiviser til behovene vi alle har til felles. Roma-kvinnen som ber om penger har også behov for respekt, selv om hun er sulten. Et spedbarn har også behov for nærhet og autonomi, selv om hen raper mett etter melken. Og Judith og Marius har også behov for å bli sett og hørt selv om enda flere flyktninger drukner i Middelhavet.

Vil du ha rett eller være lykkelig? spurte Rosenberg. Vi kan nemlig ikke få begge deler. Følelsene våre tar ikke feil og tårene i Marius’ øyne er like viktige som tårene som renner nedover kinnet på det lille barnet i Lilongwes gater. Vi skal lytte til følelsene våre, se dem og høre dem – og ikke sammenlikne dem med andres.

Jeg er ikke rasende lenger. Det gjør godt å uttrykke seg, å snakke om følelsene. Raseriet mitt forvandles nå til en dyp bekymring – en dyp, dyp bekymring for at vi som lærere, foreldre, politikere og påvirkere kjører ungdommene ut i grøften ved å bagatellisere problemene deres dag ut og dag inn.

Tårene deres er like viktige.

Gert Ceville-Danielsen
Statsviter, lektor og medmenneske   

Takk, Eivind Trædal, for inspirasjonen du ga meg til å lage dette inspillet. Jeg er ikke enig i ordbruken din, og den er viktig, synes jeg, og jeg er likevel enig i noe av det. La oss holde dialogen åpen.

Les Trædals innlegg her.

Takk for oppmerksomheten. Les gjerne mer om hvordan vi kan møte alles behov uten å ta knekken på kloden: http://www.ivk.no

Jeg hadde ikke tenkt å begynne bloggen med FrP, og valgte likevel å gjøre akkurat det. Det at jeg ikke ville gjøre det, var det at jeg ville fokusere på kommunikasjon i andre partier og sammenhenger, siden jeg har sett at FrP får reaksjoner på sine kommentarer oftere enn det jeg har sett mange andre partier få. Kanskje jeg ønsker likeverd og integritet? Og så var det i disse dager jeg ville begynne med bloggen, og det virket derfor til slutt som en viktig start.

Det jeg vil fram til i dette innlegget – og i denne bloggen generelt – er at jeg er overbevist om at vi prøver å møte et behov når vi snakker, når vi sier det vi sier og når vi gjør det vi gjør. Handlingen, ordene og kroppsspråket er det vi velger for å prøve å møte det behovet – den strategien vi velger å bruke.

Hvorfor er dette viktig? I Ikkevoldskommunikasjon (IVK) anser vi behov som universelle – behovene våre er de samme hos alle mennesker, hele tiden og i alle land og kulturer, og det er behovene som trigger et ønske om handling. Det vi sier eller gjør er nettopp et forsøk på å møte behov – og vi har varierende suksess i å få til akkurat dét.

De fleste av oss har ikke lært mye om behov
Jeg vil aldri kunne vite hvilket behov Siv Jensen prøvde å møte ved å si “de jævla sosialistene”, med mindre jeg snakker med henne og sjekker. Og selv da er det ikke sikkert vi finner ut av det, fordi på skolene de fleste har gått på tror jeg ikke vi hadde så mye om behov på pensum. Så kanskje hun heller ikke vet det?

Og likevel tror jeg hun prøvde å møte et behov, bevisst eller ubevisst. Og siden jeg mener at Siv Jensen og jeg (og alle) har de samme behovene, kan jeg mye lettere forstå og ha empati for henne når jeg får kontakt med de behovene hun kanskje prøvde å møte ved å si det hun sa.

Ønsket Jensen moro, tilhørighet og å bidra?
Kanskje Siv Jensen hadde behov for moro? Å ha det litt gøy? Hun snakket litt om det etterpå, siden de var på middag og kanskje feiret bursdagen hennes på forhånd.

Og kanskje ville hun møte et behov for tilhørighet? Å kjenne på at hun var del av gruppen som var på middagen, og at hun ville finne ord som gjorde det enda mer tydelig, ved å peke på at de var en annen gruppe enn “sosialistene”?

Og kanskje ville hun også bidra til at de andre kjente på tilhørighet og moro, og fant ikke andre ord der og da som kunne vise akkurat det? Det å bidra er et viktig menneskelig behov, og jeg tror vi alle liker å bidra til andres glede og velvære – å bidra til at andre får møtt sine behov. Som mamma sa opptil flere ganger: “Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad.”

Jeg kan forstå uten å like det
Så jeg havner der. Ved å fokusere på de mulige behovene Siv Jensen prøvde å møte i den situasjonen, ser jeg ikke “kritikken”, “volden” og det “usmakelige” ved ordene hennes, som andre kanskje kalte dem. Jeg ser hennes sterke ønske om moro, tilhørighet og å bidra – eller å møte andre behov.

Betyr det at jeg rettferdiggjør det hun sa? At jeg er enig? At, siden hun prøvde (bevisst eller ubevisst) å møte behovene sine, liker jeg det hun sa?

Nei. Svaret er et kontant nei.

Vi har mange valg – og er vi bevisst på det?
Og det er nettopp derfor jeg har begynt denne bloggen. For å finne alternativer til kritikk, dømming og vold. Og “jævla sosialister” forbinder jeg ikke med hverken empati eller fred.

Siv Jensen hadde mange andre valg. Og med den kapasiteten, energien, kunnskapen og bevisstheten hun hadde der og da, klarte hun tydeligvis ikke
å velge andre ord. Det synes jeg er leit.

Og jeg ser henne likevel som en person som prøvde sitt beste der og da. Da ser jeg henne, som menneske, og har empati og forståelse for det.

Mens jeg håper at hun (og vi alle) finner andre ord neste gang.

Slik jeg ser det, er det er der hverdagsempatien starter. Der og da. Her og nå.