Det som skjedde i Kongsberg i går, berørte mange.
Ikke bare de pårørende og de som bor i Kongsberg og nærområdet, men alle i Norge som ønsker trygghet, frihet og fred.
Det er vanskelig å beskrive med ord.
Vi alle har behov for den friheten, tryggheten og freden i våre nabolag og i våre liv.
Så fins det likevel en uvisshet og en uforutsigbarhet som stimulerer frykt og redsel.
Foreløpig vet vi lite om motivene bak voldshandlingene, og det spekuleres noe i mediene.
Det sies også at gjerningspersonen hadde en ustabil ungdomstid og var mye alene og ensom, og han har blitt kalt en “ensom ulv”.
NRK sier at en bekjent av vedkommende fortalte følgende:
– Dette handler om en person som er alvorlig psykisk syk og som falt utenfor fra ungdomstiden. Dette har preget livet til dem som står han nært i stor grad, sier personen.
Vold kan aldri rettferdiggjøres, og det gjør det heller ikke i IVK.
Å ha empati for noen betyr ikke å være enig med det de sier eller gjør, men derimot at man forstår intensjonene som ligger bak de tragiske uttrykkene eller handlingene.
For meg, handler det om å forstå intensjonene, dvs behovene de prøver å møte eller ivareta med sine tragiske handlinger.
Når vi virkelig innser hvilke behov vi har, vil det åpne seg mangfoldige muligheter til å møte disse behovene, muligheter som også ivaretar behovene til de rundt oss.
IVK har også en klar holdning til de som kan utgjøre en fare for andre gjennom beskyttende bruk av makt, for eksempel ved å holde dem unna samfunnet, mens de samtidig får støtte og empati for å kunne rehabiliteres og eventuelt gjenintegreres, mye i tråd med det norske fengselsapparatet i dag.
Empati med mennesker som er ensomme eller sinte eller mener de er ekskludert fra fellesskapet, kan likevel bidra til å forebygge vold, mener jeg.
Da gjelder det å være tilstede på skoler og i lokalsamfunnet for å oppdage de som sliter, og tilby dem støtte, empati og fellesskap, alt avhengig av deres utfordringer.
Jeg tror ikke det hjelper å utstøte dem, ekskludere dem eller kalle dem ekstreme, farlige eller trusler mot samfunnet.
Vold forebygges ikke ved å dømme eller ekskludere de vi er uenige med eller ikke forstår, mener jeg.
For en tid tilbake ble jeg kjent med et sitat fra en roman fra 1905, “Doktor Glas”, av Hjalmar Söderberg, som senere ble dramatisert. Sitatet har gjort sterkt inntrykk på meg, og resonnerer veldig med filosofien i Ikkevoldskommunikasjon (IVK):
”Man vil jo bli elsket, i mangel av dét beundret, i mangel av dét fryktet, i mangel av dét avskydd og foraktet. Sjelen skjelver av skrekk for tomrommet og ønsker kontakt for en hver pris…”
Vi gjør alle noe for å bli hørt og sett.
Og de som ikke blir elsket eller beundret i forsøket på å bli sett, tyr dessverre ofte til andre midler.
Det er noe jeg tror de fleste av oss kan relatere til selv – i familien, i et parforhold eller kanskje også på jobb:
Vi hever stemmen, vi bruker kallenavn, vi banner, vi slår igjen døren, vi slutter å snakke til dem eller vi bruker fysisk makt eller vold.
Da gjelder det å være tilstede med empati og forståelse for de som har det vanskelig og uttrykker seg på den måten.
Det gjelder å prøve å se alle, så mye som mulig – i barnehagen, på SFO, i klasserommet, i vennekretsen, i familien, på jobben og i sosiale medier.
Det er ikke lett. Den gode nyheten er heldigvis at det er mulig.
Empati kan læres, praktiseres og integreres og dermed anvendes hver eneste dag, hvor enn vi er.
Jeg tror vi kan forebygge mer vold på den måten – både emosjonell, psykologisk, materiell, seksuell og annen type vold.
På lengre sikt, kan empati gi oss et tryggere og fredeligere samfunn. Og vi alle kan bidra!
Tusen takk for at du har satt av tid til å lese dette.
Mine tanker går til Kongsberg og til alle i hele verden som berøres av vold hver eneste dag, og jeg hviler i tillit til at vi sammen kan skape en verden med empati, forståelse, frihet, trygghet og fred.
Hverdagsempati 