Jeg er takknemlig for Håvard Tjoras kronikk om skam i NRK Ytring 22. mars og hans ønske om å finne fram til det nyttige i skammen som lærer og forelder. Den dialogen kan hjelpe oss til å motivere endring gjennom støtte og forståelse i stedet for frykt for konsekvensene.
For er skammen effektiv for å motivere endring? Eller har vi kanskje blitt så vant til å bruke skam at vi helt glemmer det og gjør mer skade enn godt?
Som Tjora, mener jeg skammen har en viktig funksjon, eller det jeg vil kalle intensjon. Vi bruker den ofte ubevisst for å motivere endring og vi kjenner oss kanskje oppgitt, slitne eller redde når vi bruker den. Behovet vårt er kanskje å skape trygghet, inkludering, tilhørighet, hensyn, respekt eller fellesskap.
Det ligger alltid en vakker og livsberikende intensjon bak skammen – både for den som bruker den og den som tar den til seg. Vi gjør alle vårt beste i ethvert øyeblikk, ut ifra egen kunnskap og egne ressurser.
Samtidig er jeg ikke helt enig med Tjoras definisjon av «skam». Jeg leser hans henvisninger til handlinger som slås ned på eller irettesettes, og min umiddelbare respons er at det er skyldfølelse vi kanskje stimulerer med slike reaksjoner, og ikke skam. Slik jeg forstår det, handler skyld om handlinger («jeg gjør noe feil»), mens skam handler om identitet («det er noe feil med meg»).
Skam kan selvsagt bygges opp over tid ved at man blir påminnet mange ganger om at man har gjort «noe feil» (og er «skyldig»). Likevel er det en fundamental forskjell. Ofte er det lettere å jobbe med skyld (handlinger) enn skam (identitet/selvfølelse). Det er kanskje skammen som over tid tynger mest, da barna etter hvert får et inntrykk om at de ikke er gode nok og at de derfor ikke hører til, som Tjora sier.
Skam er kompleks og kan romme mange underliggende følelser. Skammen er en slags «tankefølelse», noe psykologen Marshall Rosenberg har påpekt. I en tankefølelse får kroppens fornemmelser følge av hjernens moralistiske vurderinger om hva som er rett og galt, bra og dårlig – og ikke minst hvordan andre dømmer oss. I skammen ligger det dømmende tanker om at noen har tatt feil eller gjort noe som ikke er akseptabelt.
Tjora ønsker sikkert endring når noen tafser på en kollega eller mobber andre.
Det ønsker jeg også. Forskjellen er kanskje at jeg vil vise empati for intensjonen bak handlingen og forstå hvilke behov som barnet prøvde å møte der og da. Det er å forstå, ikke rettferdiggjøre.
Så vil jeg gjerne snakke om de behovene som ikke ble møtt gjennom den handlingen – kanskje fellesskap, respekt, gjensidighet og tilhørighet? Først når barnet ser at egne behov ikke ivaretas gjennom en slik handling, tror jeg motivasjonen for endring vil være større.
Når barna ser at de kan berike egne og andres liv gjennom det de gjør og er, og ikke unngår å gjøre eller være i frykt av konsekvensene, tror jeg vi kan få mer bærekraftig endring i norske skoler og hjem.
Samtidig tror jeg barna vil oppleve mer trygghet, aksept og tilhørighet.
Gert Skoczowsky-Danielsen
Lektor, forfatter og kursveileder
Hverdagsempati 
Interessant perspektiv. Jeg er langt på vei enig med deg, og i de fleste tilfeller fungerer samtaler, omsorg og medfølelse. Allikevel finnes det eksempler hvor skammen over å ha gjort noe galt virker oppdragende.
Jeg har opplevd barn som mobber andre. Samtaler, forståelse, ros og oppmuntring av positiv samhandling fungerer dessverre ikke alltid. I de fleste tilfeller lykkes det, men et par ganger har ikke mobbing gitt seg før mobberen ble fortalt av både lærer og medelever at oppførselen er uakseptabel. Var det uthenging, ja. Ble det påført skam, ja. Stoppet mobbingen, ja. Fikk både mobberen og de andre det bedre på sikt, ja.
Tjora viser til jeger-sankersamfunnet. Da var du ferdig om du ikke klarte å tilpasse deg livet i gruppa. I dagens samfunn møtes atferd som ikke passer inn med både empati og forståelse. Resultatet blir da at den asosiale atferden fortsetter å lønne seg, om vi går ut fra at personen oppnår noe hos andre i gruppa, status, makt, frykt hos de andre eller hva det måtte være.
Ved å få gruppa til å tørre og ta et oppgjør med mobberen, påfører man skam. Samtidig styrker man gruppas evne til ikke la seg styre. Når plageren opplever at det ikke lønner seg, vil hun endre atferd, for det er det som må til for ikke havne utenfor fellesskapet. Akkurat slik man måtte i jeger- sankersamfunnet.
Så når godsnakk, forståelse, samtaler, relasjonsbygging og oppmuntring av positiv atferd ikke fungerer, kan dessverre påføring av skam over slem og ødeleggende oppførsel være det som må til. Og jeg vil heller være ansvarlig for å påføre litt skam hos en mobber, enn å la en oppførsel som skader andre pågå over tid.
Dag Trulsen, lærer.
LikeLike
Hei, Dag, og tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare.
Jeg gleder meg over kontakten og over å se dine erfaringer med “påføring” av skam og dens mulige effekt i endringsprosesser.
Jeg tolker det du skriver at det er utrolig viktig for deg å beskytte og ta vare på den som blir utsatt for krenkelse og mobbing. Og der er vi helt enige. Ikkevoldskommunikasjon (IVK), som jeg baserer arbeidet mitt på, snakker om “beskyttende bruk av kraft/makt” (“the protective use of force”), og det er sentralt for IVK at ingen skal lide fordi dialog ikke vil stoppe volden. Det er likevel mange elementer som er viktige i beskyttende bruk av makt, eksempelvis:
– minst mulig makt;
– en klarhet over at det ikke brukes som straff;
– en grundig forklaring av hvorfor man bruker makt (for å beskytte);
– raskest mulig empatisk dialog for å vise empati også til den som har blitt “stoppet” for å lytte og forstå hvorfor hen tok de grepene, samtidig hvor det er viktig å snakke om konsekvensene for den som ble “krenket”.
Dette er veldig kompleks, og særs viktig for meg, og jeg klarer ikke å gjengi alle de viktige faktorene rundt beskyttende bruk av makt her. Jeg henviser også til Marshall Rosenberg, IVKs grunnlegger, der han forklarer dette på en mer grundig og presis måte.
Jeg tror også at skam hjelper – på kort sikt, og kanskje også på lengre sikt.
Bekymringen min er hva det gjør med den vi “påfører” skam på sikt. Akkumulering av frustrasjon? Opplevelse av straff, urettferdighet? At hans ønske om å bli sett eller hørt for det hen går gjennom ikke er viktig?
Jeg har stor tro på at den som mobber eller krenker gjør det fordi hen også går gjennom mye vanskelig. Et barn som har det bra vil, i min mening, sjelden oppføre seg slik overfor andre. Hva tenker du om det?
Samtidig kommer skammen inn som et “nyttig” redskap når vi allerede aksepterer en verden med “rett og galt”, straff og belønning. Det kan rettferdiggjøre påføring av skam – “uthenging” av det og “de onde (handlingene eller menneskene)”, og jeg er fundamentalt uenig i en slik verden. Det er bare så vanskelig å komme utenom, fordi jeg har selv vokst opp i en slik verden og den ligger godt befestet i underbevisstheten min…
Og jeg vil så gjerne se en annen verden. Og det er kanskje radikalt, “utopisk” og langt fram i tid. Og jeg tror det er mulig, med en kombinasjon av individuell og systemisk endring.
Jeg merker jeg blir litt bekymret for ikke å kunne forklare alt her, i et “kort” svar til innlegget ditt. Og jeg håper det gir dråper av mening.
Så jeg stopper der, og er veldig nysgjerrig på hvordan dette lander hos deg.
Igjen, tusen takk! Det er så utrolig givende og meningsfullt å ha en dialog om dette.
Varm og takknemlig hilsen, Gert
LikeLike