Jeg leser et sitat på Facebook uten forfatter. Det handler om at vi blir konfliktsky fordi vi lærer barna våre å adlyde og ikke å kunne uttrykke uenighet uten å klage eller dømme. Ved å «adlyde» bygger vi opp frustrasjon og sinne over tid, og vi lærer ikke å uttrykke uenighet gjennom konstruktive og kontaktskapende uttrykk.
Jeg ser dessverre veldig få politikere som viser uenighet uten å dømme – ja, jeg kommer ikke på en eneste én i skrivende øyeblikk. De forteller meningsmotstandere at de tar feil, ikke skjønner eller ikke vil gjøre noe med «problemet». Samtidig har alle politikerne løsningene de mener er «de aller beste».
I et valgår er det kanskje enda viktigere å ta opp akkurat dette. Tvilen min er om politikerne vil være mer bevisst før stortingsvalget i september. Jeg prøvde selv å gi et politisk parti muligheten til å finne alternative måter å uttrykke seg på, og jeg har ikke sett noen endring. Kanskje tvert imot.
Er det for sent for voksne å ta innover seg at de ofte er like dømmende og klagende som deres egne sønner, døtre og barnebarn? Er det ikke noe håp?
VI har fått livsmestring og folkehelse inn i skolen, og det er jeg veldig glad for. Likevel er jeg bekymret for at ikke engang lærerne vil klare å vise elevene fredelige alternativer som kan skape en ny framtid der vi kan være uenige samtidig som vi viser forståelse for den vi er uenig med.
Da jeg selv kom med et innlegg på en Facebook-gruppe for lærere, var det mye sarkasme, dømming og båssetting i replikkene. Og dette er de lærerne som skal utdanne barna våre?
Vi voksne viser gjerne barna våre hvordan vi skal unngå konflikt – helt til trykkokeren er så full at vi ikke lenger orker annet enn å skyte fra hoften og dømme de andre nedenom og hjem.
Er det slik vi vil ha det?
Håpet er nok at de endrer seg med skam og skyldfølelse. Likevel tror jeg de fleste av oss vet at noe av det siste som gjør at vi endrer oss er nettopp skam og skyldfølelse.
Jeg forstår at endring tar tid – veldig lang tid.
Det jeg ikke forstår er at så mange voksne, både politikere, lærere og andre, fortsatt bruker dømming for å vise uenighet. Ser vi ikke hvor destruktivt det er å dømme andre? Og ser vi ikke at det setter et ganske negativt eksempel for barna våre?
Mange av oss skammer oss over Trump. Samtidig er ordene vi bruker like dømmende som de han har brukt. Ser vi ikke sammenhengen? Får våre handlinger mer tillit ved at vi disser de andre som «idioter», «uvitende» og «gale»? Er det greit at vi dømmer, så lenge vi dømmer andre som er «mindre verdt» eller bor langt unna?
Intensjonen min med dette innlegget er å skape refleksjon. De fleste av oss har ikke lært å være uenig på kontaktskapende måter, og vi speiler bare det vi selv har sett.
Utfordringen er at barn og unge hører hva vi sier og ser hva vi gjør.
Så, hva kan vi voksne gjøre i dag for at barna våre lærer empati og kontaktskapende kommunikasjon?
For oss er det kanskje “for sent”?
Det er det ikke for barna og ungdommene våre.
Hverdagsempati 