Tårene dine er like viktige, Marius!

Jeg er rasende. Tårene mine presser på og jeg får lyst til å skrike. «Nå må dere slutte! Ser dere ikke hva dere gjør? Skal vi kjøre barna våre til helvetet, også?»

I dag, 10 . oktober, er det Verdensdagen for psykisk helse og barn og unge verden over møter ofte større og større utfordringer med tanke på gruppepress, kroppspress og lav selvfølelse.

Innleggene til Marius Vinje og Judith Ingela Rickertsen Hole i Aftenposten nylig representerer bare to av stemmene blant titusener av barn og unge som sliter psykisk i Norge i dag. Statistikkene taler for seg selv. I Dagbladet snakker også Marius Oliver Albrechtsen om fordommer mot rusbrukere og om forståelse og omsorg for de som har det vanskelig.

Judith og Marius viser begge til det jeg oppfatter som dårlig samvittighet fordi utfordringene de møter i livet blir sett på som «luksusproblemer» i forhold til hverdagen til sultne barn i fjerne strøk. Hvordan kan norsk ungdom gråte og ha det vondt når vårt rike land bidrar til å dekke alle deres grunnleggende behov? Og hvordan kan noen «ta seg friheten i å kjøpe stoff» når andre sulter?

Jeg tror nesten det er på tide å fjerne Maslow fra livets pensum. Maslows lov som setter menneskelige behov i et hierarki rettferdiggjør også på mange måter de farlige tankene ungdommer som Judith og Marius har og har hatt: Så lenge du har mat og tak over hodet har du ikke «lov» til å ha det vondt og vanskelig. La oss mette barna i Afrika før vi setter oss ned og lytter til Judiths angst om kropp og Marius’ frykt for ikke å være god nok.

Vår aksept for og bevisste eller ubevisste daglige bruk av Maslows behovshierarki baner vei for sammenlikninger, og sammenlikninger kan nesten garantere at du vil oppleve skam, skyld og depresjon. Bare forestill deg: Bør du ikke jobbe enda litt hardere, bli enda litt tøffere og gjøre noe enda mer fornuftig? Mozart begynte jo å komponere da han var bare fem år gammel– og han hadde ikke Mac, en gang!

I motsetning til Maslow mener jeg at alle behov er like viktige for alle mennesker – de bare gjør seg gjeldende i varierende grad til forskjellige tider. Dette bekreftes blant annet av den avdøde amerikanske psykologen Marshall Rosenberg som grunnla ikkevoldskommunikasjon (IVK) – en behovsbasert livsfilosofi som anerkjenner at følelsene våre er klare signaler på om vi har det bra eller ikke. Følelsene er en veiviser til behovene vi alle har til felles. Roma-kvinnen som ber om penger har også behov for respekt, selv om hun er sulten. Et spedbarn har også behov for nærhet og autonomi, selv om hen raper mett etter melken. Og Judith og Marius har også behov for å bli sett og hørt selv om enda flere flyktninger drukner i Middelhavet.

Vil du ha rett eller være lykkelig? spurte Rosenberg. Vi kan nemlig ikke få begge deler. Følelsene våre tar ikke feil og tårene i Marius’ øyne er like viktige som tårene som renner nedover kinnet på det lille barnet i Lilongwes gater. Vi skal lytte til følelsene våre, se dem og høre dem – og ikke sammenlikne dem med andres.

Jeg er ikke rasende lenger. Det gjør godt å uttrykke seg, å snakke om følelsene. Raseriet mitt forvandles nå til en dyp bekymring – en dyp, dyp bekymring for at vi som lærere, foreldre, politikere og påvirkere kjører ungdommene ut i grøften ved å bagatellisere problemene deres dag ut og dag inn.

Tårene deres er like viktige.

Gert Ceville-Danielsen
Statsviter, lektor og medmenneske